Det har gaatt litt saann langsomt naermere "moerkets hjerte", for aa bruke en daarlig metafor,- den faller bare saa lett naar vi seiler innover de milelange seilrennene som er gravet ut i sandbankene utenfor disse landene. Og til Guyana seilte vi i tillegg milevis oppover elven foer vi kom til hovedstaden Georgetown. Som eneste seilbaat. Som eneste hvite, faktisk, og det gjelder baade skip og mannskap. Vi ble geleidet over radioen inn til los-kontoret, der en enormt gangsteraktig fyr forklarte oss at her kom ingen i land uten aa bruke ham som agent overfor havnekontor og myndigheter. Det kunne han ordne for den nette sum av 500 dollar, knis. Men det ble vel enten det eller ut paa havet, saa da skipper hadde pruttet det ned i 300 dollar og vi alle hadde lagt merke til den ganske store magnumen i agentens bukselinning, kom vi i land. (Og det er altsaa Magnum i konkret og ikke overfoert betydning vi snakket om.) Saa det der med moerkets hjerte gjelder faktisk ogsaa litt av stemningen her, og det er ikke bare innbildning. Markedet ligger like ved havnen, og er omtrent like shady som tilsvarende omraader i tilsvarende byer verden rundt...
Guyana har helt klart verdensrekord i skilt som forteller deg hva du ikke har lov til. Alt fra detaljert dress code utenfor alskens kontorer, til adgang forbudt paa mange raffinerte maater. Og for all del, ikke heng omkring uten noe aa gjoere!
Men det var karneval her ogsaa. Glitter i Guyana-groent var en slager:
Karnevalet her i Georgetown virket enda mer som en folkefest av typen 17. mai enn det litt pene og pyntelige i Fransk Guyana. Tidlig om formiddagen har folk plassert seg langs ruten med picnicforsyninger og smaa soltelt. Det er hyggelig stemning, matboder selger rice and beans og stewed chicken som smaker fantastisk. Og drikkevarer i fine smaa boder.
Karnevalparaden er en merkelig blanding av alskens ministerier og departementer som konkurrerer om beste innslag, tradisjonelle karibiske karnevalsfigurer som ser saa skremmende ut at jeg ikke klarte aa ta bilde i farten, - og en liten hyllest til Barack Obama.
Quiet is the new loud has not reached the Carribean. Musikken baade langs ruten og i selve paraden var uten sidestykke det hoyeste vi har hoert, eller rettere sagt foelt. Ribbenene rister naar zocaheltene synger fra en liten lastebil med noen faa forsterkere paa. Og fin dame paa toppen av pyramiden, som gjoer eh pikante bevegelser oppaa hoyttalerne. You know, saann som vi har sett paa film fra Jamaica og saann.
Vi virrer rundt i byen noen av oss, alt virker vennlig og fint, men ender likevel med en liten nedtur. Vi glemmer selvfoelgelig aa vaere forsiktige der vi gaar hjemover blant tusenvis av mennesker etter paradens slutt. Det blir moerkere og moerkere, tettere og tettere med folk, og plutselig rives vi bare med i en stor sammenstimling. Uten aa kunne gjoere noe har vi plutselig hender og fingre over alt paa kroppen, penger og toalettpapir i skjoenn blanding forsvinner ut av lommene vaare, vi hyler og skriker, men alle omkring snur seg vekk og gaar videre i kaoset. Moerkets hjerte-foelelsen er sterk da vi proever aa komme unna, og etter en times tid klarer vi aa finne en taxi som tar oss ned til havnen. Det var som vanlig en veldig ubehagelig opplevelse aa bli ranet, og som vanlig, en stor lettelse over at det bare gikk uten over noen penger. Alle var glade til da vi kastet loss mot Trinidad neste dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar