Fra elvemunning til elvemunning

Vi cruiser fra elvemunning til elvemunning! Hvis det forrige landet var preget av beige elvevann, saa merket vi tydelig moetet med Suriname River da vi naermet oss kysten i dette landet. Et knivskarpt skille i havet der det roedbrune vannet fra elven moette det beige kystvannet! Flott syn! Vi kjoerte for motor en del kilometer opp langs elven, og moette flere skikkelig store laste- og tankskip paa veien. Kastet anker utenfor et luksushotell i hovedstaden Paramaribo, og fikk en hardt tiltrengt og meget etterlengtet dusj inne paa hotellets pool- og spa-avdeling. Det var den foerste dusjen siden Fortaleza, og den var god! Ahh. Selv om vi paa havet bader i saltvann og bare "fersker oss av" i en liten flaske vann etterpaa, saa er ikke den varianten saa fristende i en forurenset elvemunning med ugjennomsiktig leirvann.

Paa samme maate som der i Fransk Guyana utelukkende var franske turister, er her bare hollendere. Forstaaelig, kanskje, siden de blir forstatt og forstaar lokalbefolkningen.. Heldigvis snakker mange godt engelsk her, saa vi klarer oss ogsaa fint.

Hotellet en absurd liten lomme inne i et typisk varmt og kaotisk fattig land i latinamerika. Men resten av byen spennende blanding mellom fattig og middelklasse, med hollandske veiskilt og kafeer, indiske butikker som selger alt fra sarier til Ganesh-bilder, og indonesiske butikker med alt fra Bali og omegn. Her er en minst like sammensatt befolkning som i de andre Guyana-landene, men en litt annen miks, bl.a. stor andel indere og javanesere, takket vaere den hollandske fortiden. Tenk paa alle de svarte fotballspillerne paa Nederlands landslag: De er fra Surinam stort sett alle!
I likhet med Cayenne har ogsaa Paramaribo et kjempestort, mye stoerre faktisk, marked. Det var et langt steg lenger inn i det karibiske hjerte aa vandre rundt paa dette markedet. Cayenne var spennende, foerst og fremst med gronnsaker, mat og lokalt haandverk. Her i Paramaribo var der en hel avdeling, stort omraade, med svarte kvinner som solgte, ehhh hva da? De hadde store mengder blader, urter, gress, baade toerre og friske. Smaa uklare flasker med oljer og vann. Bark, pinner, merkelige egg i forskjellige stoerrelser pakket inn i noe leire eller noe saant... Fjaer fra haner og papegoyer... og plutselig foeltes det som om vi var paa Haiti, langt inne i voodoo-land... Damene ville ikke bli tatt bilde av.
Ellers kunne man faa alt mulig. Jeg angrer litt paa at jeg ikke kjoepte en fin flettet palmebladsmatte til aa sove paa...
Her er flere likhetstrekk med Nederland. Nede langs med elvebredden ligger flere kafeer av ymse slag, med treterrasser ut over vannet. De mest siviliserte serverer kaffe og mange gode klebrige kaker, og legger avfallet i bossboetter. De andre har omfattende meny, store skilt paa veggen med "No cannabis smoking", men serverer bare oelbokser og duften av urtesigaretter ligger tungt over plankene. Naar oelet er drukket, koster de boksene ned gjennom sprekker i gulvplankene og rett ned i elven. Jaja.
Det er litt usikkert hvor vi naa drar hen. Mannskapsslitasjen er ved aa gjoere seg gjeldende,- noen vil bare komme fram hurtigst mulig, undertegnede vil til Guyana, andre vil bli her og dra paa elvetur.... Det blir spennende aa se! Maalet er uansett Chaguaramas, Trinidad, i loepet av 27. februar. Da skal Roselina vaskes og forlates, og paa slipp 28. februar.

Artig land

Fransk Guyana er faktisk et spennende land aa vaere i, rart og fint! En fantastisk sammensetning av folk blant de noen hundre tusen innbyggerne, alle farger men kanskje flest svarte karibere og afrikanere. Men ogsaa stor kinesisk befolkning, og selvfoelgelig mange franskmenn. Rakettuskytingsstasjonen for det euroepiske romfartsprogrammet Ariane ligger jo her, og skaper nok mange jobber. Og en helt annen levestandard enn i de to andre Guyana-landene, Surinam som er Nederlandsk Guyana, og Guyana som er tidligere britisk koloni. Vi drar videre i den retningen etter et besoek paa Djevleoya i morgen, -altsaa den som boken og filmen Papillon handler om. Beryktet fransk straffekoloni som ble avviklet paa 50-tallet.
Guyana betyr vel noe saant som landet med mange elver. Vi naermet oss sydfra med Roselina i blaagroent hav som langsomt skiftet farge til ugjennomsiktig beige. Allerede en time fra land duftet det av keramikkverksted, raa leire og slam fra vannet, som bare er noen faa meter dypt. Vi seilte inn mot havnen nesten en mil i en seilrenne som er gravd ut i mudderbankene. Det er de store elvene som trekker med seg enorme mengder silt og sand som dekker kysten.

Men i gaar var det karnival! Og det var nesten akkurat som i Bergen paa 17. mai, samme stemning og ikke ulik parade. Bare at buekorpsene var litt mer samba-aktige kan du si....

Og; yess, damene kan svinge seg her ogsaa......

én français

Da er vi i Fransk Guyana som faktisk er Frankrike i tropene, til og med franske veiskilt! Og seriost troperegn, til og med en bergenser er imponert!

Her er spennende aa vaere, men litt vanskelig fordi vi ligger saa langt vekke fra allting og maa haike 15 km inn til byen Cayenne og bare to av oss snakker fransk. Men i kveld og i morgen er det visstnok karneval, det blir spennende aa se!

Paa veien opp hit har vi hatt litt annerledes seilas. Vi har jo hatt meget lite vind paa hele turen, og medvind i tillegg, men naa fikk vi plutselig litt mer aa fare med. Litt kjedelig da spinnakeren (gammel) revnet i begge sider, slutt paa den, men heldigvis ikke bruk for den mer da vi fikk ordentlig vind og store boelger oppover langs Brasils nordkyst. Deilig! Og overskyet, noe vi satte ekstra pris paa! Og jammensanten, ved Ekvator kom selveste Kong Neptun ombord, og ved en enkel seremoni ble vi alle omdoept og fikk fiskenavn. Jeg ble papegoyefisken.... Saa faar det heller vaage seg at Kong Neptun lignet mistenkelig paa skipper Polle under skjegget...

Vi har ogsaa endelig faat litt norsk mat ombord. Fant klippfisk i Brasil, og serverte bacalao til hele gjengen. Stor suksess! Ikke minst den helt nye retten jeg serverte til lunsj neste dag, nemlig bacalao-og-linse-stuing. Supergodt!

Sa jeg at vi ikke fikk fisk? Vel, naa kom den en morgen. Casper og jeg kjempet en drabelig kamp for aa faa den ombord, og i prosessen klarte jeg jo aa knekke fiskestangen. Idiot. Men fisken er da flott, en dorade!

Det beste og det verste

Mange ting annerledes enn ventet paa langtursseilas. Vi faar f.eks nesten ingen fisk. Er det mulig?
Det beste med hele turen har jeg ingen bilder av. Delfinene som kom den natten hele havet lyste av morild. De cruiset omkring oss, og hver enkelt delfin var innhyllet i en stjernekappe av morild nede i vannet. Litt som Tinkerbell i Peter Pan. Veldig magisk og ufattelig.

Det verste: Jeg hadde aldri i mine levedager forestilt meg at det skulle bli saa varmt ombord. Jeg tenkte det var kjoelende bris alltid paa en seilbaat, men det hjelper lite naar der ingen skygge er paa dekk, og alt under dekk koker. Vaar kahytt er ulidelig varm og klaustrofobisk, og vi tre som bor der tumler ut paa dekk om morgenen, heiser opp en boette vann (28 grader varmt havvann...) og toemmer den over hodet foer vi klarer aa tenke en eneste klar tanke. Og hvis du lurer paa hvorfor det er et teppe med paa bildet, saa er det for aa sette meg fast mot veggen naar baaten ruller.

Det her er vel unoedvendig aa forklare. Deilig.

Fortaleza, Brasil

Dette er det mest avslappende vi har gjort til naa. Storbyen Fortaleza, varm, stoevet og kaotisk har vaert en deilig oase etter alle de underlige smaa-samfunnene vi har vaert innom! Deilig aa faa spise paa fine restauranter, drikke caipirinhas om natten, shoppe Havaianas om dagen og ikke minst bruke swimmingpoolen til hotellet som eier marinaen vi ligger i.

Men hva er det egentlig det er forbudt aa gjoere fra trappene paa den lange piren paa stranden? Hmmm.... Hoppe spensthopp nedover? Eller har det noe med toalettforholdene aa gjoere?

Trette seilere kan nesten ikke tro det er sant naar kalde pils blir servert ved poolkanten i Fortaleza. Herrrligt!

I dag seiler vi videre nordover. Skal seile ett langt strekk, forbi Amazonas-deltaet og opp til Cayenne, hovedstaden i Fransk Guyana. Kanskje et stopp paa Djevleoya ogsaa, den fra Papillon-boekene og filmen osv osv.... Hasta luego!

Litt om Ascension

Ascension, om mulig enda merkeligere enn nabooyen St. Helena. Her bor det nemlig ingen egentlige fastboende. Men likevel et par tusen, for det meste Saints, som arbeider her med diverse infrastruktur. Hele oyen er vulkansk, litt gronn i midten men resten brunt og stivnet lava. MEN,- her er flyplass! Det vil si at naar St. Helenafolk skal ut i verden, tar de rutebaaten to dager nordover, og saa flyr de militaerfly fra Ascension til Swindon eller noe slikt. Der er ca ti sivile plasser paa hvert fly, og det er det flere som har oppdaget!

Her midt ute i ingenting, ingen turister eller noe, hoerer jeg plutselig norsk . For der sitter fem entusiastiske fiskere, og er kommet hit ene og alene for aa fiske blue marlin. Saa Anne Marie faar vaere med paa en spennende dag i leting paa havet. Beste fisket i verden, sier guttene, men det blir ingen marlin denne dagen. (Kvinnfolk i baaten....)

Men etpar velvoksne wahoo sist paa dagen hoyner stemningen igjen. Ogsaa paa Roselina, da jeg faar fisken med til aa fore sultent mannskap!

Se, kortbolgeradioen var ikke nedlagt! Den kjoerer i beste velgaaende fra Ascension! Og det er stort sett slikt de driver med der. To militaerbaser, mengder av kommunikasjonsutstyr, enorme antenneanlegg dekker halve oyen og noen radarer dekker resten. Men det er likevel plass til noen eventyrlige besoekende.

Hvert aar svoemmer nemlig tusenvis av groenne havskilpadder over fra Brasil for aa legge egg paa strendene paa Ascension. Det er fantastisk aa vaakne paa Roselina for anker i bukten, og se skilpaddeparene ligge og, eh, ha sex i vannet like ved oss. Fantastisk ogsaa aa snorkle med de store grasioese dyrene!

Vi dro ogsaa til en strand i stummende moerke for aa se dem komme opp om natten. Det gjorde de, men vi var saa redde for aa forstyrre at vi ikke gikk noe naermere. Dessuten ventet den relativt dramatiske gummibaat-affaeren. Hvis St. Helenas landingsplass var spesiell, saa var denne kun for viderekomne. Her er kaien i et oyeblikk med rolig sjoe,- men det var det aldri. Meterhoy swell suste frem og tilbake, mens vi proevde aa hoppe fra gummibaaten. Litt inntrykk paa det moerke bildet. Det var en del mikkmakk og banning med det systemet der!

Rett inn paa topp ti-listen

Fernando de Noronha, fantastisk sted. Hit vil jeg tilbake paa ferie. Alt er perfekt. Vi har ligget for anker ute i bukten sammen med en hel gjeng franskmenn som seiler en slags regatta fra Europa, over hit, opp til Amazonas og tilbake igjen. Det vil si inn til land med gummibaaten, og saa ligger paradiset der.

Og ENDELIG god kaffe! Brasil!

Å det er så vanskelig å få gjort redigeringen på forskjellige computere med forskjellige innstillinger, så nå kommer visst alle bildene øverst... Men her er ihvertfall verdens aller mest fantastiske utendørs dusj. Ned en lang trappe fra landsbyen, og så ligger den den der, med utsikt over palmer og strand og hav. Jeg har dusjet, men skyller her saltvann ut av snorkleklærene.

Vi maatte jo innom de fleste strendene, og denne her, Praia de Sancho, troner paa toppen av Brasil-listen over flotte strender. Den er flott. Og med spektakulaer adkomst ned noen jernstiger gjennom en smal slukt i fjellet!

Brasil har mange flotte strender, det vet vel alle. De har ogsá sin egen topp ti-liste over strender, og av de 4 overste pá listen er 3 her pá Fernando de Noronha.... Usannsynlig vakkert, og veldig annerledes enn de to oyene vi har vaert innom tidligere. Her er det coolt, hipt og hoy guesthouse-faktor og brasilianere, som er litt annerledes enn de soete britiske saints ute i atlanterhavet... Jeg snakker naermest flytende portugisisk, vil jeg si, og droemmer egentlig mest av alt om aa forlate hele baaten og bli her. Men skipperen har travelt, vi skal videre, saa vi seiler i kveld. Hadde aldri trodd at jordomseiling skulle vaere saa stressende, men her gaar det unna. Hvis farten er for lav, er det paa med motor og bánn pinne. So much for seillivets fred og ro! Neida, stort sett er det veldig rolig og veldig fint. Merker likevel en viss "brakke-slitasje" i mannskapet, det var fantastisk aa faa komme til land her og vaere litt turist!

All transport rundt paa oyen foregaar i beach buggies, sánne merkelige smá Donald-aktige ápne biler med tykke hjul. Passasjerene sitter paa baklokket og klamrer seg til en velteboyle over taket. Yihaa!
Enda mer yihaa: I gár pá ridetur, avsluttet med vill gallopp paa den kanskje flotteste stranden av alle, det var saa fantastisk! Saa hvis jeg kunne finne en internettkafé med usb-inngang, sá kunne det kanskje bli bilder ogsá..
Hvis ikke faar det bli mer fra Fortaleza. Neste ferie blir ihvertfall Brasil!