Vi cruiser fra elvemunning til elvemunning! Hvis det forrige landet var preget av beige elvevann, saa merket vi tydelig moetet med Suriname River da vi naermet oss kysten i dette landet. Et knivskarpt skille i havet der det roedbrune vannet fra elven moette det beige kystvannet! Flott syn! Vi kjoerte for motor en del kilometer opp langs elven, og moette flere skikkelig store laste- og tankskip paa veien. Kastet anker utenfor et luksushotell i hovedstaden Paramaribo, og fikk en hardt tiltrengt og meget etterlengtet dusj inne paa hotellets pool- og spa-avdeling. Det var den foerste dusjen siden Fortaleza, og den var god! Ahh. Selv om vi paa havet bader i saltvann og bare "fersker oss av" i en liten flaske vann etterpaa, saa er ikke den varianten saa fristende i en forurenset elvemunning med ugjennomsiktig leirvann.
Paa samme maate som der i Fransk Guyana utelukkende var franske turister, er her bare hollendere. Forstaaelig, kanskje, siden de blir forstatt og forstaar lokalbefolkningen.. Heldigvis snakker mange godt engelsk her, saa vi klarer oss ogsaa fint.
Hotellet en absurd liten lomme inne i et typisk varmt og kaotisk fattig land i latinamerika. Men resten av byen spennende blanding mellom fattig og middelklasse, med hollandske veiskilt og kafeer, indiske butikker som selger alt fra sarier til Ganesh-bilder, og indonesiske butikker med alt fra Bali og omegn. Her er en minst like sammensatt befolkning som i de andre Guyana-landene, men en litt annen miks, bl.a. stor andel indere og javanesere, takket vaere den hollandske fortiden. Tenk paa alle de svarte fotballspillerne paa Nederlands landslag: De er fra Surinam stort sett alle!
I likhet med Cayenne har ogsaa Paramaribo et kjempestort, mye stoerre faktisk, marked. Det var et langt steg lenger inn i det karibiske hjerte aa vandre rundt paa dette markedet. Cayenne var spennende, foerst og fremst med gronnsaker, mat og lokalt haandverk. Her i Paramaribo var der en hel avdeling, stort omraade, med svarte kvinner som solgte, ehhh hva da? De hadde store mengder blader, urter, gress, baade toerre og friske. Smaa uklare flasker med oljer og vann. Bark, pinner, merkelige egg i forskjellige stoerrelser pakket inn i noe leire eller noe saant... Fjaer fra haner og papegoyer... og plutselig foeltes det som om vi var paa Haiti, langt inne i voodoo-land... Damene ville ikke bli tatt bilde av.
Ellers kunne man faa alt mulig. Jeg angrer litt paa at jeg ikke kjoepte en fin flettet palmebladsmatte til aa sove paa...
Her er flere likhetstrekk med Nederland. Nede langs med elvebredden ligger flere kafeer av ymse slag, med treterrasser ut over vannet. De mest siviliserte serverer kaffe og mange gode klebrige kaker, og legger avfallet i bossboetter. De andre har omfattende meny, store skilt paa veggen med "No cannabis smoking", men serverer bare oelbokser og duften av urtesigaretter ligger tungt over plankene. Naar oelet er drukket, koster de boksene ned gjennom sprekker i gulvplankene og rett ned i elven. Jaja.
Det er litt usikkert hvor vi naa drar hen. Mannskapsslitasjen er ved aa gjoere seg gjeldende,- noen vil bare komme fram hurtigst mulig, undertegnede vil til Guyana, andre vil bli her og dra paa elvetur.... Det blir spennende aa se! Maalet er uansett Chaguaramas, Trinidad, i loepet av 27. februar. Da skal Roselina vaskes og forlates, og paa slipp 28. februar.
Paa samme maate som der i Fransk Guyana utelukkende var franske turister, er her bare hollendere. Forstaaelig, kanskje, siden de blir forstatt og forstaar lokalbefolkningen.. Heldigvis snakker mange godt engelsk her, saa vi klarer oss ogsaa fint.
Hotellet en absurd liten lomme inne i et typisk varmt og kaotisk fattig land i latinamerika. Men resten av byen spennende blanding mellom fattig og middelklasse, med hollandske veiskilt og kafeer, indiske butikker som selger alt fra sarier til Ganesh-bilder, og indonesiske butikker med alt fra Bali og omegn. Her er en minst like sammensatt befolkning som i de andre Guyana-landene, men en litt annen miks, bl.a. stor andel indere og javanesere, takket vaere den hollandske fortiden. Tenk paa alle de svarte fotballspillerne paa Nederlands landslag: De er fra Surinam stort sett alle!
I likhet med Cayenne har ogsaa Paramaribo et kjempestort, mye stoerre faktisk, marked. Det var et langt steg lenger inn i det karibiske hjerte aa vandre rundt paa dette markedet. Cayenne var spennende, foerst og fremst med gronnsaker, mat og lokalt haandverk. Her i Paramaribo var der en hel avdeling, stort omraade, med svarte kvinner som solgte, ehhh hva da? De hadde store mengder blader, urter, gress, baade toerre og friske. Smaa uklare flasker med oljer og vann. Bark, pinner, merkelige egg i forskjellige stoerrelser pakket inn i noe leire eller noe saant... Fjaer fra haner og papegoyer... og plutselig foeltes det som om vi var paa Haiti, langt inne i voodoo-land... Damene ville ikke bli tatt bilde av.
Ellers kunne man faa alt mulig. Jeg angrer litt paa at jeg ikke kjoepte en fin flettet palmebladsmatte til aa sove paa...
Her er flere likhetstrekk med Nederland. Nede langs med elvebredden ligger flere kafeer av ymse slag, med treterrasser ut over vannet. De mest siviliserte serverer kaffe og mange gode klebrige kaker, og legger avfallet i bossboetter. De andre har omfattende meny, store skilt paa veggen med "No cannabis smoking", men serverer bare oelbokser og duften av urtesigaretter ligger tungt over plankene. Naar oelet er drukket, koster de boksene ned gjennom sprekker i gulvplankene og rett ned i elven. Jaja.
Det er litt usikkert hvor vi naa drar hen. Mannskapsslitasjen er ved aa gjoere seg gjeldende,- noen vil bare komme fram hurtigst mulig, undertegnede vil til Guyana, andre vil bli her og dra paa elvetur.... Det blir spennende aa se! Maalet er uansett Chaguaramas, Trinidad, i loepet av 27. februar. Da skal Roselina vaskes og forlates, og paa slipp 28. februar.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar