Og saa gikk det plutselig veldig fort aa komme til bestemmelsesstedet. Tilloep til kamp om rorvaktene det siste doegnet, og hundevakten klarte slettes ikke aa gaa og legge seg etter aa ha seilt baaten gjennom store oljefelt langs Trinidads kyst. Det var nesten som Tampen, vi talte 13 installasjoner synlig paa et tidspunkt. Langt nord er vi jo ogsaa kommet, saa jakkene maatte frem igjen.

Den siste skaalen med havregroet er spist. Det blir lenge til neste gang!

Og saa, inn mot kjempehavnen Chaguaramas paa Trinidad. Nystroekne tollere, politi og immigrasjonsmyndigheter moeter oss, vi retter litt befippet ryggen i moete med alt dette korrekte, blanke sko og solbriller og utracoole karibiske smil, aah det er deilig! Og saa ligger det jo noen faa andre baater og venter inne i marinaen:

Chaguaramas er seilyachtenes samlingssted utenfor den karibiske seilsesongen. Trinidad ligger nedenfor hurricane-beltet, og er dermed et trygt overvintringssted. Her er der bygget opp store verksteder, slipper og verft, og man kan faa gjort absolutt alt som trengs for aa faa baaten gjort seilklar. I Roselinas tilfelle var det jo en del, den planlagte bunnsmoeringen var jo nesten det minste. En knekket mesanbom, en totalt revnet spinnaker og en paahengsmotor med tuberkulose blir raskt satt ut paa anbud.
Her sjekker verftsfolkene hvordan hun ser ut under foer de tar henne opp. Tar henne opp? Hun veier altsaa 32 tonn...

Men det viser seg aa vaere kakestykker for rastaguttene. Kranen tar 40 tonn, paa en halvtime er hun paa land.

Her er hun plutselig bare en av mange hundre flotte baater baade paa land og i marinaen, men hun faar allikevel mange beundrende blikk.

Og mannskapet? Aaah, vi nyter det! Vi gjoer ingenting annet enn aa ta deilige dusjer i servicebygget, drikke espresso og spise sjokoladekaker i det ultrafancye lille franske konditoriet, drikke oel med andre seilere paa barene inne paa verftsomraadene, og vaere litt triste fordi vi snart skal si farvel.