Litt mer buss

Bare litt mer om det der med bussene. Jeg glemte aa nevne musikken,- det er alltid reggae eller punta rock eller annen beliziansk musikk paa bussen. Saa naar den kjoerer f. eks strekningen Hopkins-Dangriga midt i Garifuna-land, saa spiller de Andy Palacio og alle synger med. Det er saa fint! Litt vanskelig aa ta bilde fra innsiden av en utrolig humpete belizebuss, men her er det:

Og saa sammenligne med den meksikanske bussen her:

Vi rakk baade en utrolig kjip actionfilm med ildsprutende motorsyklister med doedningehode (Nicolas Cage) og Hairspray (hurra!) paa strekningen Chetumal - Playa del Carmen! Og paa busstasjonen i Chetumal staar fortsatt de meksikanske bussene fint oppmarsjert, som tidligere beskrevet:

Dessverre ingen rastafarget Belizebuss aa sammenligne med, men de ser altsaa litt ut som familiens sorte faar i dette selskapet. Er jeg abnormt opptatt av de bussene? Jaja. Men det interessante er at paa femti - og sekstitallet reiste meksikanerne paa utflukt til Belize City for aa faa en duft av den moderne verden. I dag reiser belizeanerne til Mexico for aa shoppe og se seg om, og som vanlig bli helt svett av at den dulle lille grensebyen Chetumal har 6-felts vei og shopping malls og alt man kan oenske seg. Er det vanstyre etter at britene forlot landet i 1981, eller hva skyldes det?

Mayaindianerland

Den sydlige delen av Belize, grenseomraadene mot Honduras, er langt utenfor allfarvei og fortsatt utenfor den helt store turistflommen. Her er store omraader fortsatt mayaindianerland, med store landsbyer paa gjerne 5-6.000 mennesker. Her er noen bilder fra San Pedro Colombia , en landsby som ligger naer en av de mange store mayaruinene i Belize.

Jeg dro hit sammen med en jente jeg traff i Punta Gorda, som er hovedstaden i provinsen Toledo. Hun hadde vaert i byen for aa kjoepe fisk til familien, en bunt med Red Snapper i ministoerrelse.
Hjemme var moren og 6 soesken, den yngste bare 2 maaneder. Og moren var fem aar yngre enn meg.... Bildet under er moerkt, men viser moren i kjoekkenet. Huset ble bygget opp igjen etter Hurricane Iris for noen aar siden, den smadret hele landsbyen. I posen som henger ned fra taket ligger minstebarnet solid reivet i et stoffstykke.


Ruinene i Lubaantun viser et kjempestort tempelkompleks som antagelig har vaert omgitt av landsbyer og dyrket mark. Templene er annerledes enn f.eks. Tikal, som er bygget av veldig store steiner. Her er steinene smaa og meget tett sammenfoyet.

Her ble ogsaa funnet store mengder smaa steinfigurer, eller rettere sagt, de finner dem hele tiden. Hodet i forgrunnen ble funnet av en turist for ikke saa lenge siden. Og, ja, det er trolig en av forfedrene til mannen i bakgrunnen.....;-)

Kanskje det fineste med Lubaantun er at jungelen bare saavidt er ryddet klar av ruinene. Det er tett, tett jungel omkring, og mange av traerne staar fortsatt slik de har tvunget seg inn paa, og delvis oedelagt steinveggene. Her kan man saa gaa omkring, helt alene, i vanvittige anlegg fra mer enn tusen aar tilbake. Ingen andre turister gidder i dag, det er foerst rutebuss (ja, de fine!) en times tid, og saa nesten en times gange paa grusvei. Regnet pipler og det er 110 % luftfuktighet og 29 grader. Kanskje det er paa tide aa dra hjemover.

Close to paradise

Et veldig spesielt sted. Har akkurat vaert en uke paa et sted som er meget naert paradiset. Selv om man, hvis man leser tripadvisor, f.eks., kan faa inntrykk av at mange syns dette stedet er ganske naer helvete.... Tre timer i baat, ut i havet oest for Belize, ligger den kjempestore ringatollen Glover's Reef. Noen faa smaa sandoyer er store nok til at folk kan bo paa dem. Familien Lomont har laget noe de kaller en resort paa en av oyene,- det ligner mest en turistforeningshytte med avanserte smaa palmehytter til gjestene. Veldig naer paradis, spoer du meg.

Utreisedagen moeter man frem ved familiens guest house i Sittee River inne paa land. Et utrolig myggfylt, klamt og klaustrofobisk hoel ved elvebredden. Her lemper man alt mulig, fra egg via ryggsekker til dobbeltmadrasser, ombord i motorkatamaranen som skal frakte oss ut. Passasjerene, vi var vel kanskje 12 stk, setter seg blant drikkevannsdunker og loestflytende rot, og saa er det altsaa tre timer rett til havs.


Der ute faar vi tildelt hytter, enten paa stylter i sjoen, eller en slags 3 etasjers variant paa stranden. Strandhyttene er fine, men det er bare saa sinnssykt magisk aa sitte paa verandaen sin ute i vannet og bare SE,- og se og se. Det tar aldri slutt. Piggskater reiser forbi, en barracuda er under meg for aa sjekke, stimer med smaafisk hele tiden. Det er faktisk saa fint at det er vanskelig aa rive seg loes for aa drive med noe annet.
Som f.eks. aa plaske dovent ca 50 meter ut i lagunen. Der starter det foerste av ca 600 smaa "patch reefs", smaa stykker med korallrev som vokser i den grunnen lagunen innenfor kantrevet. Her er vannet alltid rolig nok til stille snorkling. De av oss som dykker har fantastiske opplevelser utenfor kantrevet.




Selve hytten er enkel, sinnsykt luftig (og det blaaser en del...) men utrolig sjarmerende. En dobbel og en enkel seng, et bord med en gassbrenner, noen tallerkner, et par kniver, mange skjeer (men ingen gaffel, hm...) og en hengekoye er det hele. Her er taket sett fra sengen min:

Om kveldene samles vi til middag, nett som paa fjellet i Norge. Ingen stroem, og moerkt ca 19.00. Men vi spiller spill allikevel, og det heter Settlers og er medbrakt av amerikanerne. Vi er foroevrig 2 europeere, ca 10 amerikanere, 6 kanadiere, og 3 som presenterer seg som californiere. (Men de er da vitterlig 2 russere og en rumener, pussig.)

Stedet drives av 3 generasjoner kvinner. Marsha Jo, 70 aar, er grunnleggeren, og stadig aktiv baade over og under vann. Becky, datteren, er tydeligvis sjefen naa, og hennes datter Jackie er stedfortredende men med noe sviktende sosial intelligens og ansvarsfoelelse gaar det litt over stokk og stein naar Becky er i byen for aa reparere baatmotor. Alle tre er roeffe, toeffe og kontante og kan sikkert skremme turister av det sartere slaget, selv om ingen ble skremt vekk fra vaar uke.

Og saa er det en 4-5-6 sjaefere, da. Fine.


Det blir en fantastisk uke med veldig enkle interesser. Opp tidlig, kaffe paa primusen, medbrakt frokost. Ut og svoemme, inn paa land, ut igjen, eller vandre litt paa revet, eller plukke en kokosnoett og faa Darius til aa aapne den med machete, for det kan jo selvsagt han som er oppvokst i Hopkins med palmer overalt. Sitte en stund paa verandaen og se. Snorkle en gang til foer det blir moerkt. Skylle seg med ferskvann i den felles utendoers dusjen med nesten helt ferskt grunnvann. Spise med de andre, stekt konkylie, f.eks. Og legge seg, senest halv ti. Da har det jo vaert stummende moerkt i flere timer, og vi har snublet over tusen krabber i moerket paa vei til sengen. Det var naer paradis, var det!

Belize bus !

Belize har verdens soeteste busser. Her kommer mange bilder av dem, og litt forklaring!

Saerlig naar man skal til Belize fra nabolandet Mexico, er den kulturelle forskjellen paa de to landene enormt tydelig, og det syns best paa busstasjonen i grensebyen Chetumal i Mexico. Inn paa stasjonen ruller man i de gigantiske, stroemlinjeformede meksikanske bussene, aircondition, video, gardiner, servering, you name it. Fylt med smaa meksikanere som alle sammen ligner hverandre. Paa busstasjonen skal man skifte til beliziansk buss som tar deg over grensen. Men hvor er de?

Ingen skilt sier noe, og det staar ikke Belize paa noen av de pent oppmarsjerte meksikanske bussene. Men saa ser man noe borte i et hjoerne. Noen utrangerte smaa amerikanske skolebussen, malt i gilde farger. Den ene er paa vei ut, i doeren henger en skummelt utseende fyr i knebukser, millimeterhaar og mye gull rundt halsen. Hey dahlin, you goin to Belize? So what you standin there for? Spoer han. Og saa kravler du ombord, og er liksom i gang.


Inne i bussen sitter folk i alle farger. Svarte, i flere kategorier. Garifuna, som er den gamle svarte karibiske befolkningen, oppstaatt paa St. Vincent som blanding mellom indianerne der og frigitte slaver. De har aldri vaert slaver, og er stolte av det. Kreoler, den andre sorte folkegruppen i Belize. Mayaindianere, som er en stor del av landet. Mennonitter, blonde farmere lett gjennkjennelige paa rutet skjorte, bukseseler og alltid lys hatt. Mestiser, blandingsfolk av alle slag. Og en enkelt backpacker eller to som skal ut paa oyene. Ut paa den oede veien med oss.

Skolebussene er tungt astmatiske, kjoerer ikke saa fort, og har ikke saa sjelden for lite bensin i tanken (bensin er dyrt i Belize, nesten norske priser.) Gaar bussen tom, stanser den bare, om det saa er midt paa veien om kvelden. Da er det moerkt da. Vente paa neste buss, frem med hevert og faa litt bensin, og saa videre.

De nyeste bussene naar vel ikke aa bli malt foer de kommer i tjeneste. Denne kjoerer ihvertfall ikke skolebarn.






Det har skjedd litt endringer siden sist, Novelo bus med de fargerike bussene har gaatt konkurs, og den nydelige busstasjonen deres er nesten tom. (Det gamle ruklet, sier Suzette.) Men se saa fin:

Litt flere busser.

En by som er bedre enn sitt rykte?

Ryktet er jo til gjengjeld som bronsvidd flesk,- Belize City regnes blant de verste av sentralamerikas hovedsteder. Som Lonely Planet skriver, fritt etter minnet: "There's lots of nightlife in Belize City. Most of it is dangerous, illegal, or both."

Men det kan egentlig vaere ganske hyggelig her ogsaa, naar man bare passer paa litt paa vandringen rundt. Det tipper fort fra hyggelig til meget uhyggelig naar det blir moerkt, skal sies. Mye dop og rare folk i omloep.

Fine skoleuniformer!

Men selv om byen er litt, eller ganske, skummel, er det virkelig noedvendig aa bygge et helt innesperret omraade som cruiseturistene blir satt i land i? Et kunstig ingenmannsland med butikker og barer og baater ut til oyene. Jeg var der i den saakalte Tourist Village i dag, fikk aller naadigst gaa inn etter aa ha deponert passet mitt hos vakten.

Stoerre samling junk har jeg ikke sett paa lenge. Ca 50 butikker som bare selger drit og lort, for aa si det som det er, + litt ok innimellom. Og masse amerikanske cruiseturister av verste slag som sitter og drikker seg fulle paa barene. Alt sammen trygt innenfor hoye gjerder. Hvem som eier omraadet, og tjener peng paa det? Mine kilder sier Royal Carribean Cruiselines, og de er vel gode nordmenn.... Minst ett av de fire skipene i dag var i hvertfall norsk.

Mayaruiner og klassespoersmaal

Suzette, Nathaniel (snart 3) og Anne Marie drar paa kort utflukt til Guatemala. Vi skal til Flores, en liten by som ligger smukt til midt ute i en innsjoe, og vi skal se Tikal, det stoerste komplekset av templer og bygninger som finnes fra Maya-kulturen. Belize ligger jo selv midt i hjertet av maya-land, og er fullt av fantastiske tempelruiner, men Tikal er og blir det stoerste, like over grensen til Guatemala. Her er Suzette, Nathaniel og meg foran det store Jaguartempelet, den mest beroemte bygningen i Tikal.
Det blir en flott tur, men ogsaa litt merkelig. Jeg legger ikke merke til det i starten, men Suzette er oppmerksom paa det med en gang. To kvinner som reiser sammen, den ene blond og hvit, den andre moerk og litt brunere. Og et barn som har sort haar, men likevel ganske lys hudfarge paa disse kanter. Det er jo klart at det er meg og min soenn og min tjenestepike som er paa tur! Og naar jeg foerst har lagt merke til det, blir det tydelig. Alle ser paa Nathaniel (soett og smilende barn), og saa ser de paa meg og smiler. Og konverserer gjerne litt om "min soenn". Suzette overser de fullstendig.
Det foeles litt flaut, men Suzette sier jo som vanlig bare velkommen til den virkelige verden, og hun har jo rett. Det er en naturlig tanke her at en vestlig kvinne med et barn sikkert har en latinamerikansk far til det barnet, og selvfoelgelig en barnepike. Som Suzette selv har, for den del. I "rike" Belize er det lukrativt for en tobarnsmor fra det virkelig fattige nabolandet Honduras aa ta seg av Suzettes barn. Slik forsoerger hun sine to egne barn hos bestemor hjemme i Honduras, og sikkert resten av familien ogsaa. Hm.
Men en straalende tur og flott aa se Tikal!